HISTORIE
Kirkens byggeår er ukjent, men den nevnes i et dokument datert 1342. Byggetidspunkt antas å være i perioden 1250-1300. Kirken har sin historie som hovedkirke både for Ørland, Bjugn og Stjørna, og som gravkirke for Austråtts adelige eiere. Alle kirker i Norge hadde navn etter gården de lå på. Opprinnelig het kirken “Viklem kirke” og deretter “Ørland kirke på Viklem”, men i dag er det offisielle navnet “Ørland kirke”. Ørland kirke er et av to nøkkelsteder for kystpilegrimene i Ørland kommune. Det andre nøkkelstedet er Austrått. I februar 1814 ble kirken brukt som valglokale i forbindelse med valg av utsendinger til den riksforsamlingen på Eidsvoll i mai samme år. Plakettene henger ved sideinngangen på nordsiden av kirken. (bilde av plakettene kommer)
I årenes løp har kirken vært utsatt for storm og brann. I 1689 blåste tårnet overende. To ganger har kirken brent etter lynnedslag. Første gang den 15. oktober 1766 og den andre gangen den 14. februar i 1854. Under den siste brannen klarte man å redde ut et krusifiks fra 1769. Etter begge brannene ble kirken gjenoppbygget. Frem til ca 1850 var det en solid vegg mellom skipet og koret med en portal midt på veggen. Under gjenoppbyggingen etter den siste brannen ble koret i kirken åpnet, slik at det var mulig å se koret fra kirkeskipet. Det ble også bygd prekestol, og krusifikset som hadde blitt reddet, ble plassert under korbuen.
Kirken har et uvanlig stort kor til bygdekirke å være. Muligens er det gravkirkefunksjon for adelen som er bakgrunnen for korets usedvanlige bredde og den høye sokkelen. Kirkeskipet er rektangulært og 15m x15m, mens koret er 8m x10m og veggene er 1,3m tykke. Kirken pleide også å ha et gravkapell for adelsfolk. Gravkapellet ble borte, sannsynligvis etter brannen i 1854. Opprinnelig var det adelen og de “fine” som hadde begravelsesseremoni inne i kirken - mens det ordinære folket var ikke inne i kirken. De hadde båreandakt og så gikk de til kirkegården og hadde seremoni ved graven. Det er uvisst når kirkerommet ble tatt i bruk for begravelse av alle, og ikke bare av adelen og overklassen.
KIRKEN UNDER 2. VERDENSKRIG
Kirken var i bruk under hele krigen. Den ble på et tidspunkt malt grå for at den skulle bli mindre synlig i tilfelle angrep på området fra alliert side, men malingen var av dårlig kvalitet, og mye av fargen regnet bort. I tillegg så var det lagt planer om å sprenge klokkehuset og spiret på kirken med dynamittladninger i tilfelle de allierte gikk til angrep, men det ble heldigvis ikke aktuelt og kirkeklokken kom velberget gjennom krigsårene, og den 8. mai 1945 fikk man høre kirkeklokkene ringe for å kunngjøre fred etter fem lange år med krig. Det var en sterk opplevelse for de som hørte dem.
Ørlendingen Leiv Aas var blant de tvangsutskrevne (de som nektet å bli medlem i Quislings lærersamband) som ble satt til tvangsarbeid. Aas var både lærer og klokker her i bygda, samt ordfører fra 1935-1951 (med unntak av årene 1941-1945). Menighetsrådet vedtok 30. mars 1942, enstemmig, om å sende en protest til kirkedepartementet om at det straks må sørges for at Aas skal få lov til å innta sine lovbestemte funksjoner i menighetens liv og arbeid, og at det at han var blitt satt til tvangsarbeid var en krenkelse av menighetens rett til å utøve sine tjenester.
FRU INGER TIL AUSTRÅTT
Ingerd Ottesdotter Rømer (ca 1475-1555) var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter. Hun giftet seg i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn Gyldenløve (ca 1458–1523). Fru Inger spilte ingen offentlig rolle mens ektemannen levde, men kort tid etter hans død trådte hun frem både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Inger og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen skal ha plyndret Austrått tre ganger, og ha medvirket til at to av Fru Ingers svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Inger noen “helgen”; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Halvard Bjørkvik skriver at «ho var godsrik og hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål». Ørland kommune sitt kommunevåpen er det samme våpenskjoldet som Rømer slekten hadde. Folk på Ørland forbinder ikke i utgangspunktet Ørland kirke med fru Inger. Det var først når man begynte å grave etter Fru Ingers grav at det fikk oppmerksomhet.
INTERIØR
Det nåværende interiøret er fra årene etter brannen i 1854, men det finnes ett unntak: Et krusifiks i tre som ble gitt av Eiler Hagerup Holtermann i 1769. Det henger i dag høyt under den gotisk formede korbuen.
Døpefonten er fra 1904 og var en gave fra Grande og Beians barneforening. Alter og bedeskammel er fra 1960. Prekestolen er fra 1856 og laget av snekker Johannes Skolstu. Lysgloben ble gitt av Ørland sanitetsforening og ble tatt i bruk 28. oktober 2012.
Kirkeklokkene er fra 1882 og 1907. Automatisk ringeanlegg ble installert i 1987.
Korvinduene, glassmaleri og alterbilde er laget av Gabriel Kielland i 1921. Alterbildet har tittelen “Jesu begråtelse”, og viser tre sørgende kvinner ved Jesu døde legeme. Det runde glassmaleriet (over alteret) fremstiller Jesu oppstandelse. Epitafene (tavlene) som henger i kirken er skåret av Jakob Martin Lund som var lærer og treskjærer på Ørlandet.
To bispestoler (akantusbarokk) og fire brudestoler (rokokkostil) kom i 1947 og var laget av Trygve Mellingsæter i Orkdal.
Kirkebenkene er fra 1986 og laget av Rolv Røstad. Marmorerte felter på benkevangene av Herdis Røstad Ring. I 2022 fikk benkene nytt setetrekk. Lysekronen i messing ble anskaffet i 1899. Det var en testamentarisk gave fra Ove Olsen Wiklem og hans hustru Astrid.
En syvarmet lysestake med inskripsjonen:”Med takk for god stønad i ei tung og vanskeleg tid, vinteren 1942. 36 tvangsutskrevne lærarar”. Disse 36 lærerne hadde blitt fengslet og internert på Ørland fordi de nektet å underskrive på at de ville undervise i Quisling sin nazi-ideologi.
ORGEL
Orgelet i Ørland kirke er det tredje i rekken av orgler i kirken. Det er bygd av Norsk Orgel & Harmonium-fabrikk 1972. Det har 21 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Fasaden er fra 1925 og ble bygd av Olsen & Jørgensen da kirken fikk sitt andre orgel. Det første orgelet kom i 1882.
Kirkens originale interiør som beskrevet av Biskop Eilert Hagerup i 1740
Mesteparten av kirkens interiør gikk tapt i brannene 1766 og 1854. Men biskop Eilert Hagerup d.e. (1684-1743) visiterte Ørland i 1740 og beskrev kirkens interiør. Kirken hadde et vakkert alterskap fra katolsk tid. I kirken var det også flere gravsteiner og epitafier (tavler). Under nordre galleri henger en minnetavle over ørlendingene Johan Olsen Stranden og Ole Christophersen Staldvig, matroser på linjeskipet Dannebroge. De omkom under Slaget på Reden i 1801 da skipet ble skutt i brann.
EKSTERIØR
Utenfor Ørland kirke ligger et blomsterbed formet som en Lutherrose. Wittenbergs borgermester Eckhard Naumann plantet en lind ved bedet i 2014. Dette er et korresponderende tre til treet som Ørland menighet og Ørland kommune plantet i Lutherhagen i Wittenberg, Tyskland 2013. Bakgrunnen for kontakten mellom Wittenberg og Ørland er fru Ingers rolle under reformasjonstiden i Danmark-Norge.
På kirkegården er det et minnesmerke over russere og jugoslavene, under 2. Verdenskrig, som døde i fangenskap på Ørlandet.